Vikingtiden er en periode i europeisk historie som strekker seg fra 793 til 1066. Den er mest kjent for sin maritime kultur og aktiviteter som plyndringstokt, handel og bosetning over hele Nord-Europa. I dette blogginnlegget skal vi dykke ned i tidslinjen for vikingtiden – og starte med vendeltiden som gikk forut, for å bedre forstå hvorfor denne epoken var så avgjørende for utformingen av den tidlige europeiske kulturen.
Vendeltiden (550–793 e.Kr.)
Den germanske jernalderen, delt inn i en tidlig og en sen germansk jernalder, er i Sverige kjent som vendeltiden. Denne epoken så en rask ekspansjon av handel i Nord-Europa og en økning i migrasjon til nye områder. I løpet av denne perioden opplevde også Skandinavia dramatiske sosiale endringer som fikk dype konsekvenser for de påfølgende generasjonene.
Året 753 markerer begynnelsen på vikingtiden med grunnleggelsen av den første svenske bosetningen Aldeigjuborg (i dag Staraia Ladoga) nær St. Petersburg i Russland. I 789 ble et raid registrert på øya Portland i England av vikinger fra Norge, og i 793 ble klosteret Lindisfarne i England plyndret av vikinger fra Norge.
Vikingekspansjonen (793–850 e.Kr.)
I 793 ankom tre skip øya Lindisfarne utenfor østkysten av England, noe som markerte starten på det som skulle bli en av de mest berømte epokene i historien: Vikingtiden. Fra dette øyeblikket dro vikingene ut på utallige ekspedisjoner for å “oppdage” nye landområder utenfor Skandinavia. De koloniserte Island rundt 870 og Grønland rundt 986. Totalt strakte de skandinaviske territoriene seg fra Newfoundland i Canada til Bagdad i Irak!
Et første angrep på irsk jord ble utført av danske vikinger i 795. Deretter utførte en flåte fra Skandinavia et angrep og plyndring av et kloster på den akvitanske kysten ved Noirmoutier i 799.
Rundt år 800 oppdaget irske bosettere Island og etablerte handelsstasjoner i Skiringssal og Birka. 802 markerer etableringen av vikinger på Orknøyene, Hebridene og Man, hvor de ble værende frem til 1405. I 804 ødela Karl den store Slesvig (hovedstaden), noe som tvang mange danske skip til å søke tilflukt i England eller Norge. I 825 fant en ekspedisjon til Konstantinopel sted, hvor de plyndret forstedene i tre dager før de ble jaget bort av greske ildvåpen som ble avfyrt fra de høye murene rundt havneområdet i Konstantinopel.
I 834 etablerte kong Godfred I Danelagen, som ga Jylland kontroll over East Anglia og Northumbria; dette er kjent som “den store hedenske hæren” som invaderte England i denne perioden (865–875). I 838 seilte to grupper opp Seinen i Frankrike og plyndret byene langs elvebredden, fra Rouen til Paris. De angrep også byer i Spania, som Lisboa i Portugal, før de satte kursen mot Italia og plyndret Pavia i Lombardia (841).
842: Plyndringen av Jumièges og Quentovic (Frankrike)
Raidene mot disse to havnene markerer et av de første registrerte tilfellene av vikingvold på det europeiske fastlandet. Jumièges og Quentovic var to viktige frankiske handelshavner som knyttet Storbritannia til Europa. Ved å angripe dem forstyrret vikingene handelen mellom Storbritannia og det europeiske fastlandet. Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan angrepene deres fikk vidtrekkende konsekvenser over hele Europa.
843: Plyndringen av Nantes (Frankrike) og slaget ved Messac (Frankrike)
I 843 ble Nantes utsatt for et spesielt brutalt angrep fra vikinger fra Vestfold, som massakrerte biskopen og menigheten før de dro av sted med byttet. Samme år vant Renaud av Nantes et avgjørende slag mot Hasting – en alliert vikinghøvding – ved Messac, med hjelp fra Lambert, greve av Nantes, og den bretonske lederen Nominoë. Denne seieren markerte et vendepunkt i den franske motstanden mot vikingenes inntog i landet.
844: Mislykkede raid mot La Coruña og Sevilla (Spania)
I 844 lanserte vikingstyrkene en ekspedisjon mot Portugal, men mislyktes på grunn av den portugisiske motstanden ledet av Alfonso III, som klarte å slå dem tilbake ved hjelp av overlegen taktikk og bedre trente soldater. Vikingene forsøkte deretter to raid mot spanske byer – La Coruña og Sevilla – men ble slått tilbake nok en gang etter å ha møtt sterk motstand fra lokale styrker lojale mot kong Ramiro I.
845: Beleiringen av Paris og plyndringen av Hamburg (Tyskland)
I 845 ble Paris beleiret av vikingstyrker ledet av Ragnar Lodbrok, som krevde tributt fra Karl den skallede i bytte mot å beskytte byen mot ødeleggelse. Karl gikk til slutt med på å betale Ragnar 7 000 pund årlig i tre år for å unngå at Paris ble plyndret slik så mange andre byer hadde blitt. Samme år fant et annet vellykket raid sted i Hamburg (Tyskland), hvor vikingene plyndret klostre for gull og sølv før de dro hjem med byttet.
Vikingtidens nedgang (850–1066)
Vikingtiden tok slutt etter at gjentatte militære nederlag tvang mange skandinaviske herskere til å konvertere til kristendommen, noe som markerte et brudd med deres tradisjonelle verdier og tro. Etter hvert som skandinaviske konger adopterte kristne tradisjoner som monogami og sverget troskap til store europeiske makter som England og Frankrike, avtok deres politiske makt over tid, helt til de ble fullstendig erstattet av andre herskerfamilier i 1066.
1066 – Slaget ved Stamford Bridge og den normanniske erobringen
Året 1066 markerer et viktig vendepunkt i Englands historie, men også i vikingenes historie. Den 25. september 1066 ble kong Harald III Hardråde (etterfølger av kong Harald II) beseiret ved Stamford Bridge av styrkene til kong Harold Godwinson.
Dette var det siste store slaget mellom angelsaksere og vikinger i England, frem til invasjonen til Vilhelm Erobreren noen uker senere, den 14. oktober 1066, med sin normanniske hær. Denne invasjonen markerte slutten på det angelsaksiske styret i Storbritannia, samt slutten på vikingenes betydelige innflytelse i England – men ikke deres innflytelse på andre deler av Europa, eller arven deres som fryktløse krigere gjennom historien!
1085 – Danskenes siste forsøk på å gjenerobre England
I 1085 forsøkte den danske kongen Knud IV å gjenerobre England, som hadde vært kontrollert av angelsaksiske styrker siden Alfred den stores seier ved Edington i 878. Dette siste forsøket endte med fiasko og Knud IVs død i St Albans. Det var imidlertid ikke uten konsekvenser: Vilhelm I brukte det som påskudd for å starte sin egen erobring av England, og innledet det som ble kjent som den normanniske erobringen.
1103 – Den norske kongen Magnus Berrføtts død i Irland
I løpet av sin regjeringstid utvidet den norske kongen Magnus Berrføtt Norges innflytelse over hele Europa. Han lanserte flere raid i Skottland, Wales og Irland, og klarte til og med å erobre Dublin for en kort periode. I 1103 døde han under en ekspedisjon i Ulster (Irland), noe som markerte slutten på det norske styret i Europa for mange år fremover.
1151–1153 – Plyndring av østkysten av den norske kongen Øystein Haraldsson
Under kong Øystein Haraldssons styre fortsatte Norge sin ekspansjonistiske politikk med raid langs østkysten av Skottland og England fra 1151 til 1153. Denne politikken skyldtes i stor grad hans ønske om rikdom og makt, samt forsøk på å forbedre Norges posisjon i Europa. Dessverre for Øystein endte disse kampanjene med et norsk nederlag da han ble drept i et slag mot skotske styrker nær Renfrewshire (Skottland).
1171 – Den siste skandinaviske kongen Askulf Mac Torkils død
Etter å ha blitt drevet ut av anglo-normanniske styrker i årene 1170–1171, forsøkte Askulf Mac Torkil én siste gang å gjenerobre riket sitt før han døde i et slag mot dem nær Dublin (Irland). Med hans bortgang forsvant alt håp om at skandinavene skulle gjenvinne kontrollen over Dublin eller andre byer som gikk tapt i denne perioden.
1185 – Normannerne lanserer en seierrik ekspedisjon fra Sicilia til Thessaloniki på Balkan
Etter å ha erobret Sicilia i 1060–1091, lanserte normanniske styrker ledet av Roger II en seierrik kampanje fra Sicilia til Thessaloniki (Hellas) i 1185–1186, som ga dem kontroll over store deler av den greske kystlinjen og kystbyer som Korint og Patras. Denne kampanjen markerte et viktig vendepunkt for normannisk makt, hvis innflytelse strakte seg utover Italia til andre deler av Europa, inkludert Hellas og til og med Anatolia (Tyrkia).
1263 – Den norske kongen Håkon Håkonssons død på Orknøyene (Skottland)
Den siste store vikinghøvdingen var Håkon Håkonsson, som døde under et invasjonsforsøk i Skottland i 1263–1264, nær Orknøyene (Skottland). Hans død markerte slutten på nordisk dominans i Nord-Europa og vikingtiden, som begynte med det første registrerte raidet mot klosteret Lindisfarne i 793 e.Kr. og tok slutt i 1263 e.Kr. da Håkon døde i kamp mot skotske styrker nær Orknøyene (Skottland).
Tidslinjen for vikingtiden starter med dens forgjengere, den tidlige og den sene germanske jernalderen, og avsluttes med varige endringer i skandinavisk kultur forårsaket av den utbredte adopsjonen av kristendommen blant periodens mektige ledere. Dette avviket fra tradisjonell norrøn tro markerte den avgjørende slutten på en epoke hvis arv lever videre den dag i dag gjennom litteratur, kunst, arkitektur, språk, musikk og mer. Nettstedseiere som ønsker å integrere en del av Skandinavias rike kulturarv i sine prosjekter eller innholdsstrategier, trenger ikke lete lenger enn disse historiske røttene!
