Niflheim, fra norrønt Niflheimr, “tåkeheimen”, er en av de ni verdenene i norrøn mytologi, og representerer riket for tåke, kulde og is. Som sådan er det det kosmologiske motstykket til Muspelheim, ildens og varmens verden.
Opprinnelsen til Niflheim
I den skandinaviske skapelsesberetningen, gjenfortalt av den islandske kristne historikeren Snorre Sturlasson i middelalderen, ble det første vesenet, kjempen Ymir, til da isen fra Niflheim og ilden fra Muspelheim møttes midt i Ginnungagap, avgrunnen som en gang skilte dem.
Ordet “Niflheim” finnes kun i Snorres verk og brukes ofte om hverandre med “Niflhel”, en poetisk utsmykning av “Hel”, de dødes rike. “Niflhel” finnes i gamle norrøne dikt som er langt eldre enn Snorres verker. Det er fullt mulig at ordet “Niflheim” er Snorres egen oppfinnelse. Det er umulig å vite om konseptet som følger med er like sent og tvilsomt, ettersom vår eneste kilde til alt som hevder å være en fullstendig beretning om den norrøne hedenske skapelsesmyten, stammer fra Snorres verker.
Det mest bemerkelsesverdige trekket ved Niflheim var at det var et rike med fryktelig og isende kulde. For et hyperboreisk folk som virkelig satte pris på naturens potensielle fiendtlighet, er denne sammenhengen fullt forståelig. Man kan ikke unngå å huske at for islendingene kom “kulden” fra Niflheim i nord, Hels domene. Denne koblingen illustreres ytterligere ved plasseringen av Hvergelmir, kilden til de iskalde norrøne elvene, inne i Niflheim:
Tåkeheimen, Niflheim, ble skapt lenge før jorden ble formet; og midt i den ligger brønnen kalt Hvergelmir, hvorfra elvene Ylgr, Víd, Leiptr, Fjörm, Fimbulthul, Svöl, Gunnthrá, Slídr, Hríd og Sylgr springer ut.
Niflheim, de vanæredes verden.
I tillegg til sin rolle i skapelsen av kosmos, fungerer Niflheim som et siste hvilested for de vanærede døde. Hel, den dystre kjempen som hersker over de avdøde, bor også her.
Denne beskrivelsen står i kontrast til den strålende atmosfæren av kameratskap og festligheter som venter krigerne i Valhall. Niflheim ble imidlertid ansett som et hvilested for dyp okkult kunnskap takket være sjelene som er begravd der.
Faktisk er “de dødes land, underverdenen eller Niflhel, ikke bare depotet for alt liv, men også for all kunnskap, og dermed for praksisen med å hente visdom fra de dødes land.” Vaftrudne, den listige kjempen, innrømmet at hans visdom i stor grad var hentet fra hans ulike møter med de døde.
