De mektige vikingene har alltid fanget folks lidenskapelige oppmerksomhet gjennom tidene. De er kjent for sine modige tokt, sine enorme skip og en kulturell identitet som fortsatt gir gjenklang århundrer senere.
For å virkelig forstå årsakene til fremveksten og innflytelsen til disse fryktinngytende krigerne, er det viktig å undersøke historien og leveviset i denne epoken da de plyndret i utlandet og erobret på fastlandet.
Ved å utforske vikingenes opprinnelseshistorie, deres kultur, religion, maritime taktikk og slag, er vi i stand til å bedre forstå hvordan et urokkelig folk forvandlet seg til en ustoppelig kraft.
I denne artikkelen skal vi oppdage hvordan disse tapre vikingene formet Europa i fredstid og krigstid, mellom ca. 793 og 1066.
Fra rundt år 800 til det 11. århundre forlot et stort antall skandinaver hjemlandene sine for å søke lykken andre steder. Disse sjøfarende krigerne, kollektivt kjent som vikinger eller norrøne menn («menn fra nord»), begynte med å angripe kystområder, særlig uforsvarte klostre, på de britiske øyer.
I løpet av de neste tre århundrene ville lesvikings sette sitt preg som pirater, plyndrere, handelsmenn og bosettere.
De ville oppdage Amerika lenge før Kristoffer Columbus og befinne seg så langt øst som i utkanten av Russland.
Vikingenes opprinnelse
Selv om man ofte tillegger disse menneskene status som villmenn som angriper mer siviliserte nasjoner på jakt etter skatter og kvinner, er motivasjonene og kulturen til vikingfolket mye mer mangfoldig. Disse ranerne la også til rette for mange endringer over hele territoriet, fra økonomi til krigføring.
De nøyaktige årsakene til at vikingene forlot hjemlandet er usikre. Noen har antydet at det skyldtes overbefolkning i hjemlandet, men de første vikingene søkte rikdom, ikke land. På 700-tallet e.Kr. ble Europa rikere, noe som ga næring til veksten av handelssentre som Dorestad og Quentovic på kontinentet og Hamwic (dagens Southampton), London, Ipswich og York i England. Skandinavisk pels var svært ettertraktet på de nye markedene. Gjennom sin handel med europeere oppdaget skandinavene ny navigasjonsteknologi, økende rikdom og de interne konfliktene som fulgte med mellom europeiske kongedømmer. Vikingenes forgjengere – pirater som jaktet på handelsskip i Østersjøen – ville bruke denne kunnskapen til å utvide sin lykkesøking til Nordsjøen og utover.
Hvor kommer vikingene fra?
I motsetning til enkelte populære oppfatninger av vikingene, de utgjorde ikke en «rase» bundet sammen av bånd av felles avstamning eller patriotisme. De fleste vikingene hvis aktiviteter er best kjent, kom fra områdene som nå er kjent som Danmark, Norge og Sverige, selv om historiske arkiver nevner finske, estiske og samiske vikinger. Deres fellestrekk var at de kom fra et fremmed land, at de ikke var «siviliserte» i lokal forstand, og viktigst av alt, at de ikke var kristne.
Vikingtiden
Mange historikere forbinder ofte begrepet “viking” med det skandinaviske ordet “vikingr“, som betyr “pirat”, men dette begrepet refererer til oversjøiske ekspedisjoner og ble brukt som et verb av skandinavene for å betegne perioder da menn tradisjonelt tok seg tid til å dra “på viking om sommeren.” Selv om mange tror at disse ekspedisjonene innebar plyndring av klostre og byer langs kysten, hadde mange ekspedisjoner faktisk som mål å drive handel og verve seg som utenlandske leiesoldater.
Vikingtiden refererer generelt til perioden fra år 800, noen år etter det første registrerte angrepet, frem til 1050-årene, noen år før den normanniske erobringen av England i 1066. I løpet av denne tiden strakte det skandinaviske folkets rekkevidde seg til alle hjørner av Nord-Europa, og mange andre nasjoner opplevde at vikinger plyndret kystene deres. De fjerneste rapportene om vikinger var i Bagdad for handel med varer som pels, støttenner og selolje.
Vikingtokt
Et vikingtokt mot munkene på Lindisfarne, en liten øy utenfor nordøstkysten av England, markerte begynnelsen på vikingmigrasjonen fra Skandinavia i 793. Dette stedet var et velkjent lærested, berømt over hele kontinentet for sine kunnskapsrike munker og sitt omfattende bibliotek.
I løpet av dette toktet ble munker drept, kastet på havet eller tatt som slaver sammen med mange kirkelige skatter, og selve biblioteket ble brent ned. Denne enkelthendelsen banet vei for hvordan vikingene ville bli oppfattet gjennom hele vikingtiden: som ville krigere som ikke hadde noen respekt for religion eller lærdom.
I årene som fulgte det første vikingtoktet, ble kystlandsbyer, klostre og til og med byer beleiret av disse sjøbaserte fremmede inntrengerne. På grunn av hyppigheten av maritime angrep, ble det gjort mange fremskritt i utviklingen av festningsverk i form av befestede havner og Stein-murer vendt mot havet, forsvar som viste seg å være svært effektive for å avskrekke tokt.
Årsaken til disse angrepene er et debattema blant akademikere, selv om grunnene ofte stammer fra ting som kristen forfølgelse og tvangsdåp av hedninger for å redusere landbruksproduksjonen i den skandinaviske regionen. Mange mer dokumenterte årsaker kan ha oppmuntret disse menneskene til å forlate sine kalde og harde hjem for å søke etter måter å overleve andre steder på.
Likevel, til tross for hjemlandets nådeløshet, vendte de fleste vikingene tilbake dit på slutten av hver sesong med skatter, slaver og varer for å overleve enda en vinter.
Vikingskip
I hjertet av vikingkulturen ligger vikingskipet. Disse ekstraordinære skipene, spesielt langskipene, formet livet til skandinaviske sjøfolk og endret historiens gang i Europa.
Skandinavenes skipsbyggingsferdigheter ble finslipt gjennom mer enn 10 århundrer og ga opphav til et stort utvalg av skip, fra små fiskebåter og bredbuede lasteskip til de lynraske langskipene som ble brukt til plyndringstokt, det berømte vikinglangskipet. Men uansett størrelse var de fleste skipene designet med en smal form og grunt dypgående, noe som ga dem stor tilpasningsevne for bruk på både hav og elver.
Vikingenes skipsbygging nådde sitt høydepunkt på 700-tallet da de oppfant kjølen, en strukturell bjelke som strekker seg fra baug til akter og som ligger lavere enn skipets hoveddel. Denne egenskapen økte hastigheten og stabiliteten og forhindret uønskede sidebevegelser. Kjølen, sammen med tilføyelsen av en stor mast og et stort seil, ville til slutt tillate nordboerne å foreta lange reiser over Nord-Atlanteren. Disse vikingskipene regnes i dag som revolusjonerende i sin design og som et teknologisk mirakel.
For å starte skipsbyggingsprosessen slo vikingene kiler inn i nyfelte tre til treet splittet seg langs fibrene. Opptil 20 store eiketrær kunne bli felt til ett skip. Treet ble formet og arrangert slik at bordgangene passet perfekt sammen i en klinkbygd konstruksjon, overlappende som en vifte. Ved klinkbygging blir utsiden bygget først, og deretter blir spantene plassert på innsiden. Skipet ble dekket med en vanntett blanding av dyrehår, ull eller mose impregnert med tjære og stabilisert med jernnagler. Sluttresultatet var et utrolig raskt og fleksibelt langskip som ingenting kunne ta igjen.
Herrene ror med en rekke årer, supplert med et stort seil, sannsynligvis laget av ull. Ifølge Royal Museums Greenwich, hadde ikke langskipene et ror, men en styreåre festet akterut på skipets høyre side.
Mot midten av 800-tallet tok plyndringstoktene seg virkelig opp etter hvert som ryktet spredte seg over hele den skandinaviske regionen om Europas flyttbare rikdommer. Nordiske landsbyer og samfunn gikk sammen om å bygge skip med den hensikt å forbedre levekårene sine gjennom plyndring.
Vikingene la like mye vekt på kunst som på håndverk. Langskipene var vanligvis prydet med utskårne dragehoder i baugen, som man trodde holdt onde ånder borte.
Dragehodet kombinert med et stort firkantet seil med røde og hvite striper skulle bli vikingenes varemerke. Dette synet skulle skremme europeere i tre århundrer.
Ekspedisjoner til den nye verden
Vikingene etablerte bosetninger på vestkysten av Grønland på 900-tallet. Vikingsagaene forteller om reisene de foretok fra disse grønlandske bosetningene til den nye verden. De nevner steder kalt “Helluland” (som antas å være Baffinøya), “Markland” (som antas å være Labrador) og “Vinland” (et mer mystisk sted som enkelte arkeologer tror kan være Newfoundland).
Per i dag er det eneste bekreftede vikingstedet i den nye verden lokalisert ved L’Anse aux Meadows, på den nordlige tuppen av Newfoundland. Dette stedet ble utgravd på 1960-tallet. I tillegg finnes det tre mulige vikingsteder som arkeologer nylig har undersøkt i Canada. To av de mulige stedene ligger på Newfoundland, mens et tredje befinner seg på Baffinøya i det kanadiske Arktis.
Et mulig vikingsted ligger ved Point Rosee, sør på Newfoundland; på stedet har arkeologer oppdaget en gruveovn for myrmalmsmelting nær en torvstruktur.
Et annet mulig vikingsted ligger ved Sop’s Arm på Newfoundland og omfatter en rekke “feller” som antas å ha blitt brukt til å fange store dyr som karibu. Disse fellene er plassert på en rett linje, og arkeologer tror at vikingene kan ha drevet dyrene mot disse fellene hvor de kunne fanges og drepes.
Det tredje mulige vikingstedet ligger ved Nanook på Baffinøya; forskere har funnet gjenstander som kan ha blitt brukt til metallproduksjon og restene av en struktur som vikingene kan ha bygget.
Vikinginvasjon
Vikinginvasjon Paris
Vikinghærene forble aktive på det europeiske kontinentet gjennom hele 800-tallet, og plyndret brutalt Nantes i 842 og angrep byer så langt unna som Paris, Limoges, Orléans, Tours og Nîmes.
I 844 stormet vikingene Sevilla (den gang kontrollert av araberne); i 859 plyndret de Pisa, men en arabisk flåte slo til mot dem på vei tilbake mot nord.
I 911 ga kongen av Vest-Francia Rouen og det omkringliggende territoriet gjennom en traktat til en vikinghøvding kalt Rollo i bytte mot at sistnevnte nektet andre plyndringstokt passasje opp Seinen. Denne regionen i Nord-Frankrike er i dag kjent som Normandie, eller “nordmennenes land”. ”
På 800-tallet begynte skandinaver (særlig nordmenn) å kolonisere Island, en øy i Nord-Atlanteren hvor ingen ennå hadde bosatt seg i stort antall. Mot slutten av 900-tallet slo noen vikinger (deriblant den berømte Eirik Raude) seg ned enda lenger vest, på Grønland.
Ifølge senere islandske fortellinger var noen av de første vikingbosetterne som slo seg ned på Grønland (inkludert vikinghelten Leiv Eiriksson, sønn av Eirik Raude), angivelig de første europeerne som oppdaget og utforsket Nord-Amerika. De kalte landingsstedet sitt Vinland, og de bygde en midlertidig bosetning ved L’Anse aux Meadows, i dagens Newfoundland. Utover dette er det lite bevis for vikingenes tilstedeværelse i den nye verden, og de etablerte ingen permanente kolonier.
Dansk dominans
Harald Blåtanns styre på midten av 900-tallet, konge av et nylig samlet, mektig og kristnet Danmark, markerer begynnelsen på en andre vikingtid.
Tofter i stor skala, ofte organisert av kongelige ledere, rammet kystene i Europa og særlig England, hvor slektslinjen til kongene som stammet fra Alfred den store var i tilbakegang.
Haralds opprørske sønn, Svein Tjugeskjegg, ledet vikingtokt mot England fra 991 og erobret hele riket i 1013, noe som sendte kong Ethelred i eksil. Svein døde året etter og etterlot sønnen Knut (eller Knud) til å styre et skandinavisk imperium (som omfattet England, Danmark og Norge) over Nordsjøen.
Etter Knuts død etterfulgte hans to sønner ham, men begge var døde innen 1042, og Edvard Bekjenneren, sønn av den forrige (ikke-danske) kongen, vendte tilbake fra eksil og gjenvant den engelske tronen fra danskene. Da han døde (uten arvinger) i 1066, gjorde Harald Godwinson, sønn av Edvards mektigste adelsmann, krav på tronen.
Haralds hær klarte å beseire en invasjon ledet av den siste store vikingkongen – Harald Hardråde av Norge – ved Stamford Bridge nær York, men falt for Vilhelm, hertug av Normandie (selv en etterkommer av skandinaviske bosettere i Nord-Frankrike), noen uker senere. Vilhelm ble kronet til konge av England første juledag 1066 og klarte å beholde kronen mot andre danske utfordringer.
Vikingtidens slutt
Hendelsene i 1066 i England markerte i praksis slutten på vikingtiden. På dette tidspunktet var alle skandinaviske riker kristne, og det som var igjen av vikingenes «kultur» ble absorbert i det kristne Europas kultur. I dag finnes tegn på vikingarven hovedsakelig i det skandinaviske opphavet til visse stedsnavn og ordforråd i områdene der de slo seg ned, særlig i Nord-England, Skottland og Russland. På Island etterlot vikingene seg en rik litteratur, de islandske sagaene, der de feiret de største seirene fra sin ærerike fortid.
Vikingmyter
Mange moderne oppfatninger av vikingene har sitt opphav i katolsk propaganda. Etter plyndringen av mange kristne installasjoner og tapet av utallige relikvier og skatter, forsøkte det katolske presteskapet å avhumanisere dem. Helt frem til dronning Victorias regjeringstid i Storbritannia ble vikingene fremdeles beskrevet som et voldelig og barbarisk folk. I løpet av det 19. og 20. århundre endret oppfatningene seg til det punktet hvor vikingene ble glorifisert som edle villmenn med hornhjelmer, en stolt kultur og en fryktet dyktighet i kamp.
Når det gjelder de mest populære vikingmytene skapt av disse feilaktige oppfatningene, er det bevist, ut fra historien, at følgende fakta er åpenbart feil:
- Vikingene bar hornhjelmer. Vikingene bar tradisjonelt hjelmer med bart hode eller bar enkle hjelmer av skinn og metallramme med ansiktsbeskyttelse ved anledninger. Ideen om hornhjelmer oppsto under vikingtidens renessanse under Victorias regjeringstid.
- De var skitne og uflidde arkeologer finner regelmessig spor av kammer, skjeer og andre pleieredskaper som indikerer at vikingene var svært opptatt av å opprettholde en god personlig hygiene.
Selv om levekårene i de skandinaviske områdene var svært harde og vanskelige, led mange vikinger av ressursknapphet, og folk bosatte seg over store avstander uten noen reell enhetlig ledelse. I vikingtiden klarte skandinavene å gjøre seg mer gjeldende i den ytre verden og skape seg et rykte som strakte seg utover ren barbari. Mens enkelte vikinger var motivert av rikdomstørst, søkte mange mer fredelige økonomiske forbindelser med omkringliggende nasjoner.
Faktisk, som Forte et al. har skrevet, var det ingen dramatisk slutt på vikingtiden. Forfatterne hevder at de skandinaviske kongedømmene sakte ble akkulturert og integrert i det “større politiske legemet av europeisk kristenhet”.
