Rollo (ca. 860–930) var en vikinghøvding som ble grunnleggeren og den første herskeren av Normandie-regionen.
Han konverterte til kristendommen som en del av en avtale med den frankiske kongen Karl den enfoldige (893–923) i 911 (og endret navn til Robert), og historien hans ble senere forskjønnet av kristne forfattere som fremstilte ham som et Modell.
En vill vikinghøvding som ble et Modell for kristen dyd og etablerte lov og rett i landet.
Ved å gjøre dette ignorerte de imidlertid i stor grad alt man visste om Rollos liv før hans involvering med Karl.
Rollo, en viking utenom det vanlige
Han er tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar til Vilhelm Erobreren (den første normanniske kongen av England, 1066–1087 e.Kr.) og forfar, eller antatt forfar, til en rekke europeiske monarker hvis slektslinje går tilbake til hans direkte etterkommere. Siden 2013 har Rollo vært en del av TV-serien Vikings, der han spilles av den britiske skuespilleren Clive Standen. I motsetning til fremstillingen i serien finnes det ingen bevis for at Rollo var broren til Ragnar Lodbrok, men det finnes antydninger om at Rollo deltok i, eller til og med ledet, beleiringen av Paris i 885–886 e.Kr., slik det fremstilles i serien.
Uansett hva han var før han styrte Normandie, holdt Rollo ord overfor Karl, og han beskyttet ikke bare regionen mot vikingtokter, men gjenopprettet også orden i landområdene han tidligere hadde bidratt til å ødelegge. Det sies at han styrte med en vikinglov basert på konseptet om personlig ære og individuelt ansvar, og at han reformerte de svake og ineffektive lovene som magistratene slet med å håndheve før hans styre. Han døde rundt 930 e.Kr., sannsynligvis av naturlige årsaker, ettersom det ikke finnes noen omtale av hans død i datidens arkiver som tyder på noe annet.
Rollo, hans opprinnelse
Mange detaljer om livet til Rollo av Normandie er semi-legendariske, slik forskeren Robert Ferguson bemerker:
«Hans biografer, kronikører og poeter som Rollo, Rollon, Robert, Rodulf, Ruinus, Rosso, Rotlo og Hrolf, Ganger-Rolv eller Rolv den gående, grunnleggeren av det som ble hertugdømmet Normandie rundt 911, er en del av dette, i likhet med Ragnar Lodbrok og Ivar Beinlaus, hvis rykte blant deres samtidige har vokst gjennom årene, i mangel på tilstrekkelig biografisk informasjon til å forvandle dem fra vanlige dødelige til tette hybrider av mennesker, myter og legender.»
Ferguson har rett i at ingen vet hvor Rollo kom fra, hans slekt, eller hva han gjorde nøyaktig før hans involvering med Karl den enfoldige. Selv etter grunnleggelsen av Normandie (fra “Northmen” for å betegne vikingenes land), er historien hans langt fra sikker, ettersom den ble utsmykket av den normanniske historikeren Dudo av Saint-Quentin (10. århundre e.Kr.) rundt 986 i hans verk om normannernes historie.
Dudo hevder at han var en dansk aristokrat som foretok et tokt inn i det vestfrankiske riket sammen med sine danske landsmenn før sin kontrakt med Karl og sin konvertering til kristendommen. Dudo hevder også at han var en venn og kamerat av en konge Alstem av East Anglia, som forskere har identifisert som den tidligere vikinglederen Guttorm (død ca. 890 e.Kr.), som ble beseiret i slaget ved Eddington av Alfred den store i 878, måtte konvertere til kristendommen, og ble konge av England i 880. Rollos nære forhold til Guttorm taler for hans danske opprinnelse, ettersom det er kjent at Guttorm var dansk, og som Ferguson påpeker, har møtet deres, slik det er beskrevet i Dudos beretning, “den unike lyden av en utflytter som hilser en annen hjertelig” (178).
Det har også blitt hevdet at Rollo var fra Norge, igjen av aristokratisk slekt, men denne påstanden dukker opp senere på 1000-tallet e.Kr. og ble popularisert på 1100-tallet i verkene til William av Malmesbury (ca. 1095–ca. 1143). Rollos barnebarn, Robert II, erkebiskop av Rouen (regjerte 989–1037 e.Kr.), var kjent som Robert dansken, og det er også tydelig at flertallet av vikingraiderne kom fra Danmark, så en dansk opprinnelse er ikke bare sannsynlig, men rimelig. Det er imidlertid ingen klar konsensus om dette punktet, og nylige forsøk på å bevise Rollos opprinnelse har mislyktes.
I 2016 fikk norske arkeologer tillatelse til å åpne graven til Rollos barnebarn, Rikard I (regjerte 942–996) og hans oldebarn Rikard II (regjerte 996–1026), men oppdaget at likene i sarkofagen ikke tilhørte noen av disse mennene og var, faktisk, mye eldre enn vikingangrepene. Mest sannsynlig, ifølge arkeologene som åpnet graven, ble de to likene plassert i sarkofagen fra en annen grav, og de tilhørende Rikard I og II ble flyttet til et ukjent sted i fortiden for å beskytte dem mot gravrøvere. Uansett kaster ikke dette lys over Rollos opprinnelse.
Dudos beretning om Rollos liv, og dermed om hans danske opprinnelse, har blitt stilt spørsmål ved flere ganger av forskere som peker på den åpenbare kristningen av denne herren og hans handlinger. Til tross for dette er Dudos verk det første som registrerer noe som helst om Rollo (det ble bestilt av Rikard I), og han hadde tilgang til Rollos umiddelbare etterkommere samt dokumenter som senere har gått tapt.
Hver senere forfatter om Rollo, inkludert William av Malmesbury, hentet inspirasjon fra Dudos verk til sin egen beretning, og derfor, til tross for senere påstander om norsk opprinnelse, er det svært sannsynlig at Rollo var fra Danmark, slik Dudo hevder, selv om mange forskere foretrekker den norske påstanden fra den islandske kronikøren/historikeren Snorre Sturlason (1179–1241) fordi de finner bekreftelse for hans påstander i det tidligere verket til Richer av Reims (10. århundre). Som med mange store vikingfigurer ender legenden om Rollo av Normandie med å overskygge og deretter tilsløre det virkelige livet til denne herren.
Rollo, vikinghøvding
Det er imidlertid sikkert at han var en vikinghøvding som ledet plyndringstokt i Det vestfrankiske riket. Krønikeskriveren Flodoard (893–966) beskriver et vikingtokt rundt år 876 e.Kr. som ødela området rundt Rouen, og dette stemmer overens med det Dudo sier om Rollos aktivitet i regionen på samme tid. Vikingtoktene i Francia begynte i år 820 e.Kr. og fortsatte jevnlig, med skip som foretok lette inntrengninger på Seinen, helt til fred ble inngått med Rollo rundt år 911 e.Kr.
Det første toktet i år 820 e.Kr. var mislykket fordi vikingene ikke hadde noen anelse om hvem eller hva de ville møte når de gikk i land. De ble derfor lett beseiret av kystvakten og trakk seg tilbake med tap. Da de vendte tilbake i år 841 e.Kr. under kommando av Asgeir, var de langt bedre forberedt. De plyndret og brente Rouen og tok med seg enorme mengder bytte. Dette toktet ble etterfulgt av beleiringen av Paris av den nordiske høvdingen Reginherus i år 845 e.Kr., som ikke tok slutt før Karl den skallede (843–877) betalte vikingene for å dra.
Rundt år 858 e.Kr. var toktet mot Francia så lukrativt for vikingene at de berømte høvdingene Bjørn Jernside (angivelig sønn av Ragnar Lodbrok og hans dronning Aslaug) og Hastein (også kjent som Hasting) angrep regionen rett før eller etter deres berømte plyndringsekspedisjon i Middelhavet. I år 876 e.Kr. seilte 100 skip opp Seinen for å ødelegge regionen, og dette toktet ble sannsynligvis ledet eller medledet av Rollo, eller så ser det i det minste ut til at han spilte en viktig rolle i denne hendelsen. Det virker også ganske sikkert at han spilte en viktig rolle i den senere beleiringen av Paris i årene 885–886 e.Kr.
På det tidspunktet var det åpenbart for Karl den enfoldige at det var nytteløst å prøve å slå tilbake vikingangriperne. De eneste gangene det vestfrankiske riket opplevde et positivt utfall av disse toktene, var når kongen betalte vikingene for å la byene være i fred. Som Ferguson bemerker: “den til tider velmente ettergivelsespolitikken hadde blitt praktisert av frankiske ledere i nesten et århundre før avtalen [mellom Karl og Rollo], og mottakerne var danske”.
Avtalen deres var derfor ikke noe nytt, men rett og slett en fortsettelse av en forsvarspolitikk som så ut til å fungere best. Forskjellen mellom kontrakten fra 911 e.Kr. og tidligere utbetalinger var Rollos karakter. I motsetning til tidligere vikinghøvdinger som vendte tilbake eller oppmuntret andre til å plyndre etter at de hadde tatt byttet sitt, tok Rollo den foreslåtte avtalen på alvor og forpliktet seg overfor kongen og folket han hadde sverget å beskytte.
Rollo og Karl den enfoldige
Ifølge Dudo forsto frankerne under Karl den enfoldige til slutt at det ikke var noen måte å stoppe vikingtoktene på, og at de enten måtte fortsette å betale prisen en vikinghøvding krevde, eller finne en ny vinkling på den gamle politikken. Kongens rådgivere spurte ham hvorfor han ikke var villig til å gjøre mer for å redde riket sitt enn han hadde gjort, og rasende sa han i bunn og grunn til dem at hvis de hadde bedre ideer, ville han gjerne ta imot dem. Dudo skriver at rådgiverne svarte:
«Hvis du stoler på oss, vil vi gi deg passende og sunne råd for deg og for riket, slik at folket, som er altfor plaget av nød, kan få hvile. La landet fra elven Andelle til havet bli gitt til de hedenske folkene; og dessuten, foren din datter med Rollo gjennom ekteskap. Slik vil du kunne vokse deg mektig i styrke mot folkene som yter deg motstand; for Rollo er født av stolt blod fra konger og høvdinger; han er meget vakker av kropp, en rede kriger, klarsynt i sine råd, tilsynelatende av passende utseende, som er behagelig for oss, en trofast venn mot dem han gir sitt ord, en fryktinngytende fiende mot dem han møter, en trofast og behagelig vasall i alle ting, med et intelligent sinn, slik vi skylder. (Dudos historie 2:25)»
Etter å ha vurdert rådet deres, sendte Karl erkebiskopen av Rouen til Rollo for å legge frem tilbudet. Rollo rådførte seg med sine danske høvdinger, som påpekte at landet, selv om det for øyeblikket var øde, hadde en rekke forsonende trekk, og at han burde akseptere forslaget.
Rollo gjorde dette, og en dato ble satt for hans dåp og ekteskap med Karls datter, Gisla (også kalt Gisela, ca. 911). Da dagen kom, nektet Rollo å gjennomføre dåpen, og påpekte at landet kongen tilbød ham var i ruiner, og at det ville ta ham noen år å gjenvinne helsen. Kongens rådgivere rådet ham til å gi Rollo alt han ville for ikke bare å beskytte riket, men også vinne sjeler for Kristus, som ville bli imponert over en vikingleder som omfavnet kristendommen.
Karl tilbød Rollo Flandern, men Rollo nektet fordi landet var for myrlendt, og kongen tilbød ham da Bretagne, som grenser til landområdene som ble tilbudt i kontrakten, og Rollo aksepterte alt dette. For å fullføre avtalen, og for å vise kongen tilbørlig respekt, ble Rollo deretter bedt om å kysse kongens fot, men, som Dudo forteller:
«Rollo ville ikke kysse kongens fot, og biskopene sa: “Den som tar imot en slik gave, bør gå så langt som å kysse kongens fot.” Men Rollo svarte: “Aldri vil jeg kysse noen manns fot.” Derfor, drevet av frankernes bønner, befalte han en av sine krigere om å kysse kongens fot. Denne herre grep straks kongens fot, løftet den opp til munnen sin og plantet et kyss på den mens han sto oppreist, og han la kongen flatt på ryggen. Det ble derfor stor latter [blant vikingene] og stort oppstyr blant [frankerne].»
Kongen og hans adelsmenn ble imidlertid ikke forstyrret av omveltningen, og Rollo ble døpt, giftet seg med Gisla, og tok besittelse av sine landområder i samsvar med traktaten i Saint-Clair-sur-Epte i 911 e.Kr. Han engasjerte seg umiddelbart i en politikk for reform og fornyelse, slik Dudo beskriver:
«Han påla folket evige privilegier og lover, autorisert og vedtatt av høvdingenes vilje, og han tvang dem til å leve sammen i fred. Han reiste kirker som var blitt revet helt ned til grunnen, han gjenoppbygde templer som var blitt ødelagt av hedningenes besøk, og han bygde nye kirker og utvidet byenes murer og forsvarsverk.»
Rollo forbedret landområdene han hadde fått tildelt på alle måter, men han æret like betydelig traktaten han hadde inngått med Karl: det finnes ikke lenger noen spor av vikingtokt i Francia etter 11. september e.Kr.
Rollo av Normandie
Selv om Rollo ofte blir sitert som den første hertugen av Normandie, bar han aldri denne tittelen (Richard II, hans oldebarn, var den første hertugen). Han blir noen ganger kalt grev Rollo av senere historikere, men samtidige dokumenter kaller ham ganske enkelt “Rollo”. En landoverdragelse fra 918 e.Kr. nevner for eksempel “landområdene som vi har gitt til normannerne ved Seinen, særlig til Rollo og hans følgesvenner, for forsvaret av riket” (Ferguson, 183). Hvilken tittel han gjorde krav på for seg selv er ukjent, men tidlige historikere som Dudo og Flodoard kaller ham “høvding”.
Etter alt å dømme styrte han riket sitt som en vikinghøvding, ved å reformere passive lover som bare så ut til å foreslå akseptabel oppførsel, og ved å håndheve en lovkodeks som la vekt på personlig ære og ansvar. Ran, overfall og drap var straffbare med døden, men det var også svindel, slik en anekdote gjør det klart:
“Rollo hadde innført et dekret som påbød at landbruksredskaper skulle etterlates ute på marken og ikke tas med hjem ved dagens slutt. For å gi inntrykk av at de hadde gjort det og blitt utsatt for tyveri, ser det ut til at en bondes kone hadde gjemt mannens pløyeredskaper. Rollo erstattet mannens tap og beordret at de potensielle mistenkte skulle prøves gjennom en jernbyrd. Da alle overlevde prøvelsene, fikk han pisket konen hennes helt til hun tilsto. Og da ektemannen innrømmet at han hadde visst det hele tiden at det var henne, ble Rollo funnet skyldig på to punkter: ‘Den ene, at du er kvinnens hode og burde ha tuktet henne. Den andre, at du var medskyldig i tyveriet og ikke ville avsløre det.’ Han fikk dem begge hengt og henrettet med en grusom død, en handling som ifølge Dudo skremte lokalbefolkningen så mye at territoriet ble og forble fritt for all småkriminalitet i et århundre etterpå. (Ferguson, 186-187)”
I et annet tilfelle straffet han herrer som var skyldige i å ha vanæret hans og hans kones rykte ved å få dem henrettet på den offentlige plassen i hovedstaden Rouen. Dette avskrekket andre fra å avgi falske vitnemål mot sine naboer gjennom sladder og baktalelse.
Disse tiltakene virket å ha fremstått som strenge for enkelte biskoper i regionen, som henvendte seg til paven for å få råd. De ble fortalt at de skulle betrakte Rollos omvendelse, og hedningers omvendelse generelt, «ikke som en hendelse, men som en prosess som uunngåelig ville ta tid å gjennomføre» (Ferguson, 188). Uansett hvilke problemer biskopene hadde med Rollos styre, kunne de ikke bestride hans suksess med å opprettholde offentlig orden eller velstanden han brakte til landet.
Disse tiltakene virket å ha fremstått som strenge for enkelte biskoper i regionen, som henvendte seg til paven for å få råd. De ble fortalt at de skulle betrakte Rollos omvendelse, og hedningers omvendelse generelt, «ikke som en hendelse, men som en prosess som uunngåelig ville ta tid å gjennomføre» (Ferguson, 188). Uansett hvilke problemer biskopene hadde med Rollos styre, kunne de ikke bestride hans suksess med å opprettholde offentlig orden eller velstanden han brakte til landet.
Fremstilling av Rollo i Vikings
I TV-serien Vikings er Rollo broren til Ragnar Lodbrok, som etter beleiringen av Paris dro til Vestfrankerriket for å holde et sted ved Seinen for å muliggjøre fremtidige plyndringstokt. Etter å ha lært av landsbyens seer at han en dag ville herske over et kongerike, blir Rollo lett overtalt av frankerne til å forråde brorens tillit og akseptere deres tilbud om land og ekteskap med prinsesse Gisla. Som nevnt vet man ingenting om Rollos ungdom, oppvekst, slektskap eller engang opprinnelsessted, og det finnes ingen bevis for at han var i slekt med Ragnar Lodbrok. Den historiske Gisla var en veldig ung jente på tidspunktet for forlovelsen med Rollo, og derfor er karakteren hennes i serien fiktiv.
De eneste hendelsene beskrevet i TV-serien som knytter seg til den historiske Rollo, er de som har med grunnleggelsen av Normandie og forsvaret av regionen å gjøre, inkludert, tilsynelatende, hans beherskelse av språket. Rollo skal også ha vært ganske høy og bredskuldret (slik han fremstilles i serien) og skal ha fått tilnavnet «Ganger-Rollo» fordi han foretrakk å gå fremfor å ri (eller fordi han var for tung for en hest å bære).
Rollo trakk seg tilbake rundt 927 e.Kr., og hans sønn Vilhelm Langsverd (927–942) etterfulgte ham, og døde kort tid etter rundt 930. Vilhelm Langsverds uekte sønn, Rikard I (også kjent som Rikard den fryktløse), besteg tronen rundt ti års alder etter farens død. Rikard I videreførte politikken til sin far og bestefar, og denne politikken ble videreført av Rikard II.
Regjeringstidene til hans etterfølgere, Rikard III (1026–1027 e.Kr.) og Robert I (1027–1035 e.Kr.), var preget av ustabilitet og borgerkrig, som tok slutt med regjeringstiden til Vilhelm I (Vilhelm erobreren), hertug av Normandie 1035–1087, samt konge av England mellom 1066–1087. Vilhelms erobring av England endret radikalt ikke bare det britiske samfunnet, men også europeisk kultur som helhet, og hans politikk gjenspeiler den som tidligere ble innført av Rollo av Normandie.
